Masterhullet

 

En beretning om å være nyutdannet og uten peiling på hvor man skal gå.

Så det er en stund siden sist. Jeg ser jeg sist skrev i januar i fjor, og det er jo simpelthen for lenge siden, men i det minste mindre enn et år siden sist!

Hva har skjedd siden sist? Jo, jeg er blitt ferdig med oppgaven, og den gikk jo tydeligvis ganske bra. Selv synes jeg kanskje jeg tulla meg selv bort i vel mange ting som ikke fungerte, mye grunnet utstyret jeg hadde til rådighet. Laseren som var forsvunnet viste seg å ikke fungere likevel. Sensorene var likevel nådige, og mente jeg hadde gjort mye ut av situasjonen. De gav meg en god karakter. Sånn kan det gå.

Dette innlegget skal ikke handle om masteroppgaven, men om hva som skjedde etterpå.

Jeg innser at jeg ikke er den mest beregnende fyren. I Tyskland har vel de fleste (særlig kvinnene) en slags plan om hva de skal gjøre etter at masteren er levert. Noen forskyver til og med innleveringsfristen litt i det uendelige, for å drive med jobbsøking mens de skriver. Jeg gjorde ikke det. Min holdning til oppgaven var at det var den som var jobben min, så lenge jeg hadde den. Jeg så egentlig litt frem til å være en fri fugl etter innlevering. Fri mann for første gang siden jeg begynte i barnehage. Det måtte jo gå galt. Det var et halvt år tilbake nå, og det er kanskje vel lenge.

Så hva er grunnen til denne forlengede pausen? En slags cocktail av å ikke helt vite hva jeg vil, blandet med følelsen av å være i limbo mellom flere steder jeg ønsker å være på samme tid, nemlig familie og venner i Oslo, og kjæreste og venner i Bielefeld. I tillegg er det ganske begrenset med jobber som jeg passer hundre prosent til, de mest relevante stillingene er også de som låser meg mest fast både i tid og sted. Dette resulterer i en ganske uttømmende følelse av at samme hva jeg gjør så blir det ikke helt riktig, men jo lenger jeg utsetter avgjørelsen, desto verre blir det vel å få seg jobb.

Jeg kaller det masterhullet. La meg utdype situasjonen.

Min familie og norske vennekrets befinner seg for det meste i Osloregionen, kjæresten og mine tyske venner for det meste i Bielefeld, Tyskland. Å komme seg til og fra Bielefeld fra Oslo er ganske keitete saker. Den nærmeste flyplassen med direkteflyvninger ligger i Düsseldorf, en to og en halv timers togtur unna, og av hensyn til samvittigheten og det økende nivået av CO_2 i atmosfæren (godt over 400 ppm as we speak) burde jeg uansett ligge unna slike saker. Det gjør at man for det meste behøver i hvert fall åtte til ti timer for å bevege seg mellom de to byene. Det går en direktebuss Oslo-Bielefeld, eller det gikk en i alle fall. Jeg har tatt den to ganger, men de nitten timene er virkelig noe for spesielt interesserte. Togtilbudet er ganske snevert. Mellom Tyskland og Danmark går det omtrent tre tog i døgnet, det tyske høyhastighetstoget går faktisk om bord på fergen i Puttgarden, og av igjen i Rødbyhavn. Det atten kilometer lange strekket tar dermed omtrent en time. Tidligere gikk det nattog mellom Norge og København, men det er det slutt med. Altså må man stoppe og overnatte et sted.

Nok om avstandene. La oss prate jobber. Jeg er fascinert av både det tyske og det norske arbeidslivet, selv om jeg skal si jeg har begrenset erfaring innenfor begge deler.

Jeg har alltid ønsket å bruke kunnskapene mine til noe, når man studerer noe så jordnært som kjemi, tenker man jo at man kommer til å passe inn overalt, men det er ikke helt realiteten. Kjemistudiet er en forskerutdanning. Altså er det forsker man blir.

I Norge har man relativt få ledige stillinger i forskningssammenheng. De som finnes som jeg kvalifiserer meg for, er stort sett PhD-stillinger. De få stillingene som utlyses er ganske stilige, heltidsstillinger med veldefinerte rammer, gode helse- og pensjonsvilkår, hele den pakka. I det hele tatt veldig attraktive. Men som sagt få stillinger, og kjemi er et enormt fagfelt, så det er sjelden man finner den ene stillingen som passer sine kvalifikasjoner. I tillegg er ikke doktorgradsstudiene kjent for å være spesielt enkle år. Jeg kjenner mange kjemikere som ikke orker å gå gjennom tre-fire år med det blodslitet, og som heller finner seg andre stillinger, blir lektorer og konsulenter. I Norge er jo også PhD-er litt uglesett i arbeidslivet.

I Tyskland lyses det også ut ganske få PhD-stillinger, fordi de fleste går under radaren.

Når en tysker med master vil ha seg en PhD-stilling, går det omtrent slik for seg: Vedkommende går og banker på døra hos en professor og sier: “Yo dude, jeg vil bli doktor. Kan jeg slave hos deg i tre-fire år?” Stillingene er litt deretter, stort sett 50-65% finansiert, med noen ganske snodige vilkår. Når man er ansatt som doktorand lønnes man som regel nemlig ikke for den forskningen man utfører, men for den undervisningen man holder. Dvs. at en tysk kjemi-doktorand jobber omtrent halvparten av tiden med forskning, som vedkommende ikke blir betalt for. Den tilhører nemlig doktoranden selv. Resten av tiden går med til å undervise laveregrads-studenter i ulike labkurs og seminarer. Grunnen til at rundt 90 % av kjemikerne med mastergrad føler seg kallet til dette, er at ingen relevant arbeidsgiver vil gi en kjemiker en stilling før vedkommende har en PhD. Jeg har vært hos det tyske arbeidsgiverkontoret og de sa vel egentlig at jeg bare skulle finne meg en professor og gå igang med doktorgraden. Litt av et system.

Dette forklarer ikke helt hvorfor jeg ikke har klart å ta noen avgjørelse om hva jeg skal videre, for det norske systemet er jo mye bedre, eller hva? Problemet er at jeg egentlig liker Tyskland veldig godt. I Norge er det bra å tjene penger, men i Tyskland er det bra å leve. Og man kan leve svært lenge på en slant i Tyskland, så lenge man holder seg unna de tre største byene. Norge er ganske overpriset, med et boligmarked helt ute av kontroll, dyrt og dårlig strukturert kollektiv-system, og et særdeles overpriset og støyende uteliv. I det hele tatt synes jeg nordmenn er ganske spradende og navlebeskuende, (man kjenner andre på seg selv), og vi kunne nok iblant ha steget ned fra den rosa skyen vi lever på, tatt blikket vårt vekk fra speilet, og begynt å engasjere oss for verdenen som befinner seg utenfor landegrensene våre (ikke du da, som leser dette. Du er kul). Nå har jeg en søt, tysk kjæreste da, så jeg er jo forutinntatt.

Nok om det, men jeg blir ikke enig med meg selv, og jeg finner ikke en stilling jeg er fornøyd med. Nå har jeg heldigvis fått en bitteliten jobb i en koselig forskergruppe i Bielefeld, selv om månedslønnen ikke hadde rukket til en falafel i Oslo. Ikke får jeg noe fra nav, har ikke tenkt å begynne med å være avhengig av støtte fra den norske staten. Hemmeligheten med å overleve såpass lenge uten noe særlig inntekt er selvfølgelig å gjøre lite ut av seg. Go low.

Det tærer selvfølgelig litt på den mentale helsen å gå lenge uten arbeid og se pengene renne ut, men jeg klarer meg. Det er litt slik ting er, at noen ganger må man føle på hvordan det er å være langt nede, slik at man kan verdsette det å være høyt oppe. For å finne ut om det kanskje er noe psykisk galt med meg så oppsøkte jeg faktisk den psykiske helsetjenesten ved universitetet, omtrent bare for å finne ut av at ventetiden er rundt åtte uker. Det er visst populært blant studentene, det der.

Jeg må vel egentlig bare få rumpa i gang og skrive søknader. På et halvt år har jeg vel søkt på omtrent tre jobber. Den første fikk jeg, men takket høflig nei fordi jeg var litt idiot. Den andre var jeg vel strengt tatt aldri kvalifisert for, men jeg hadde et lite telefon-intervju med dem likevel. Og den tredje har jeg aldri hørt noe fra siden jeg sendte søknaden. Professorer er distré typer. Men jeg er ikke helt typen til å sende ut hundrevis av søknader. Hvis jeg søker på stillingen du har utlyst, så er jeg mest sannsynlig over gjennomsnittet interessert i hva du holder på med.

Så jeg håper jeg nå er i ferd med å karre meg ut av den hengemyra som det siste halvåret har vært. Det som holder meg igjen er vel den følelsen av at uansett hvor det bærer hen, så legger jeg igjen noe tilbake. Jeg klarer ikke å kombinere alle gode momenter i livet mitt. Og det er jo en litt trist følelse.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *